Min kjære kone har læreryrke som sitt virke. I forbindelse med en oppgave klassen hennes holder på med fikk jeg en forespørsel om å hjelpe til i dette gruppearbeidet deres. Mine opplevelser deles herved med dere.
Vi, som i gruppa “mi”, ble plassert i skolens bibliotek. Positive opplevelser som kaffe servert av min kjære noteres som et stort pluss. At hun ikke ville ha et av 3 daglige kyss, der og da, trakk opplevelsen allikevel noe ned.
Biblioteket inneholdt en rekke barnebøker og bittelitte granne fakta bøker, som for det meste var plassert på nederste hylle. Barn og ungdom har sluttet å bøye seg for lengst, så det anbefales om å løfte disse faktabøkene opp en hylle eller tre.
Internett tilgang var intet problem, rommet var på det nærmeste overfylt av tilgjengelige Pc’er. Når jeg forteller disse 2 sjette klassingene at når jeg var på deres alder så måtte vi enten lese oss til det, eller spørre noen som var gamle nok til å kunne vite svaret på våre spørsmål.
De så rart på meg.
Ikke før vi var kommet godt i gang, så får vi beskjed om at det er friminutt av deres lærer og min kjære. Jeg forsøkte meg med at, det trengte vi ikke. Vi skulle jo jobbe. Men der tok jeg feil. Friminutt skulle sjetteklassingene ha med seg og ikke ble jeg spurt om å være med i 10 minutters lek heller.
Sjetteklassinger i dag er noen racere på PC, om det hersker det ingen tvil, så mine forsøk på å lære bort et og annet tips og short cut, ble om ikke fnyst bort, så ihvertfall diplomatisk underkjent.
Så er det på tide å presentere våre funn, som vi forøvrig har lagret i et word dokument på en minnepenn, for resten av klassen. Jeg mener, vi er jo ikke helt lost heller da… Inntil det foresvever meg at vi burde tatt en utskrift av det hele. Mine to nye venner, fikk virkelig brukt sitt korttidsminne ved sin fremføring.
Jeg legger merke til at et klasserom ikke er hva det en gang var. Jeg hadde på forhånd hørt med min kone om det fortsatt fantes pekestokker. Hun smilte varmt og hjertelig og sa selvfølgelig ikke, det er jo gammeldags. Jeg følte meg naturlig nok enda litt eldre i dag. Stolene, pultene, ja hele oppsettet var totalt fremmed for meg. Ikke fant jeg et ordentlig kateter heller. En får skylde på kommune økonomien. Jeg som hadde gledet meg til “den store hevnen”, ved å få muligheten til endelig å smelle pekestokken i kateteret mens jeg skrek ut i klasserommet: STILLEEEEEE….
Lærerinnen, som fortsatt er min kone, tilbød meg plass helt framme. Sikkert kun for sikkerhets skyld. Jeg satte meg bakerst, det syntes jeg alltid var tøffest i en svunnen tid. Opplevelsen totalt sett var meget oppløftende, elevene var super høflige og jeg ble tatt godt i mot med fnising fra jentene og hundre og fire spørsmål fra guttene. Jeg lot noen hemmeligheter fortsatt være hemmeligheter.
Det som allikevel var skremmende for en som forsørger seg som nattevakt på hotell, det var når skoleklokka ringte inn. Da var jeg tilbake i nattevakts modus og assosierte lyden med Brannvarselanlegg som går ut i fulle klokker. Da skjønner sikkert dere også at det blir helt feil at jeg skulle så vennlig og bestemt som mulig evakuere disse små menneskene ut, når alle sammen ville inn. Jeg fikk heldigvis ristet av meg “brannalarmen” akkurat tidsnok til å komme i hvilemodus igjen.
Jeg gleder meg allerede til neste korte visitt, eller kanskje ikke i det hele tatt…
Og når dette er sagt, så vil jeg som ny elev, ha meg frabedt om å bli tafset på min bakende av lærerinnen min i klasserommet med mine nye små menneskevenner tilstede…..
